søndag 28. oktober 2012

Dagen før dagen...


"Nå har je vaske golvet, og je har børi ved..."

Men når en høstdag byr på blå himmel og sol som får høstfargene til å gløde, da er det tid for timeout og en tur til hundehjørnet vårt. Kan bli en stund til jeg orker den turen igjen.





Med trimstaver og sekken full av termos og ikke en eneste sjokoladebit, så er hundehjørnet et deilig mål å kvile ræv og sjel.


Og ikke et eneste annet menneske var til stede. Men noen har vært der, i følge solstolenes stilling mot solen - en liten time før.

Sant og si kan jo de stolene ha stått akkurat sånn i flere dager. Hva vet jeg..




Når ikke en eneste annen levende hund er til stede, så kommer ballen fram og blir kastet og løpt etter fra vi kommer til termosen er tom og sjokoladen ikke er oppspist, og går tilbake samme skogsvei som vi kom.













Vidunderlig vakre skogsvei, alltid full av Kodakmoments for sjelen...


Selv om både bær- og soppsesongen er over, så vokser det dog andre ting på ellers nesten nakne grener. Hva kan dette være slags sjelden tresopp?
Kantabling?

Hva vet jeg...



Sofie så litt skeptisk opp på den og mente bestemt at jeg ikke skulle plukke den med oss. Den så litt farlig ut, best å la den henge.
Så det gjorde vi, og gikk videre...



...på den vidunderlig vakre skogsveien, malt i de deiligste høstfarger.












Og hva passer vel bedre etter en solrik tur i høstfarger enn gulrotsuppe?

Sånn ser altså min suppe ut, før stavmiksern har moset den sammen til...




...en høstgul gulrotpurésuppe, som smaker ekstra godt med et nystekt kyllingbryst til. Nam nam til bare 300 kcalorier!
Gleder meg allerede til neste gang...









Men i dag har blåbærsmoothie stått på hovedmenyen, ubegripelig deilig til å være så sunn!
Tenk, bare 100kcalorier for dette søte lille måltidet.

Og nå skal jeg ta meg en til, den siste for noen dager, for nå...










...to be continued...

lørdag 27. oktober 2012

Nummer 50 D

Der det er hjerterom er det husrom. Eller jeg får kanskje si båtrom. Kahytt, som det faktisk heter.
Så, der det er hjerterom er det både husrom og kahytt.

Til Sofies høylydte forargelse, så ble nummer 50 her om dagen utvidet til enda en enhet - nummer 50 D.
Ved hjelp av en brannrød kranbil, kom Engelens skute i tørrdokk i hagen, og det var ingenting Sofie kunne gjø for å stoppe det. Og hun gjødde det hun var god for.



Og nå står den der, med brukket mastfeste og venter på presenning for en vinter med reperasjon og flikking. I påvente av en ny vår på bøljan blå. Alle har vi våre drømmer, selv en liten skute...

Ingen kommer vel til å bo i nummer 50 D, annet enn en og annen småfugl som kanskje vil søke ly der i vinterværet.

Forresten, kan man kalle en båt i en hage for en husbåt?


Vel inne i nummer 50 A trøstet Sofie seg med en liten vofselur i skittentøyposen, som hun har for vane når verden blir et skummelt sted.

Alle skulle hatt en skittentøypose med trygge dufter å gjemme seg for verden i...
Dog foretrekker jeg duften av nyvasket tøy, så jeg tror ikke jeg velger Sofies variant...



I steden laget jeg min daglige mugge med smoothie. 300 kcalorusker som fordeles på 3 mellommåltider á 100 små kcal. Fåkke kjøpt like god fruktsmoothie på Obs! Hypermarked engang!

Det man derimot får kjøpt der er nesten alt en nyoprert trenger for å komme seg gjennom dager og uker på flytende og moset mat. Ny suppekopp, grøtskål og middagsfat i barnestørrelse, og ja - faktisk barnemat, bare for variasjonens morro skyld. Til og med et skikkelig gamlis-dosett for alle de daglige vitaminpiller og tilskudd man må huske spesielt den første tiden, for å hjelpe kroppen videre mens den reparerer og krymper seg.

Sofie vet at det nærmer seg noen dagers adskillelse, så nå vil hun til og med være med og nær når jeg skriver blogg...

fredag 26. oktober 2012

Travle dager før Dagen

Her ryddes og vaskes det i rene førjulsånd, kjenner det er godt med alt som er gjort før kirurgen skal ommøbelere fordøyelsessystemet mitt. Det kan fort bli lang time-out etter det.

Men jeg avsporer med glede, spesielt når det kommer storfint på besøk fra Danmark. Da blir det bytur og sight-seeing. Først nøt vi det småsure høstværet i Botanisk Hage, som ellers ikke imponerte veldig.
Danmarks skjønneste Leamus
Men i Palmehuset var det varmt og idyllisk
Og hallo, en Pink ananas på stilk - da ble JEG imponert!


Men så sight-see'et vi videre, til Astrup Faeaearnly. Fjongt og fjott på utsiden blitt, men seriøst - utstillingen var mer fjott enn fjong. Men velkledde mennesker gikk nikkende omkring og så superseriøst forstående ut over hva kunstnerne uttrykker.
Seriøst, det finnes mange psyke "kunstnere" i form av malere og skulptører og fotografaener der ute...
 









disse sukkertøyene i blå cellofan
skulle sikkert forestille noe..








Oh my God, it's somebodys foot!


Dørmatta jeg IKKE ønsker meg til jul...
Steinmonstret i trappa utenfor var sant og si det beste.
så vi gikk...
og tok en kaffe i et kaffotek som ikke var fancyere enn at sultne små spurver
fløy innom og varmet seg, til enkelte hvinende damers forargelse, som dukket og holdt hånden beskyttende over kaffikoppen..

Good times!



Så reiste de videre mens jeg toget hjem til en særdeles ufancy og hjemmelaget Uramaki, men guri så godt! Kanskje aller mest fordi kostholdet er ganske stusselig for tiden, er ikke rom for mye kos i 1000kcalorier...
Uramaki


lørdag 20. oktober 2012

Pinky kommer ut av skapet!

I disse dager pågår en aksjon for Amnesty: "Stå opp mot urett!" Pengene til bøssebærerne ligger klare ute i gangen.
NRK P3's bidrag er en 80-timers direktesendt aksjon fra Spikersuppa, som de kaller: "Å elske er en menneskerett!" Og der har de et skap folk kan gå inn i og fortelle sin hemmelighet (om hva som helst), og så komme ut av skapet med det.

Neida, jeg er fredeles hetro, det er ikke dét jeg har i skapet...



 GBP/slankeoperasjon... del 2  (Del 1)


Jeg har jojo-slanket meg ned og opp igjen i vekt siden jeg var 17 år, og gikk opp 10 kg etter min første slankekur på bare 7 kg.

Siden da har jeg slanket meg tjukkere, litt mer opp for hver gang jeg gikk ned. Men jeg har har forsvart tjukke-Pinkys rett til eksistent på alle områder.

Men nå velger tjukke-Pinky å si takk for seg, ikke fordi jeg syns hun er mindre verdt, men fordi både hun er jeg er nysgjerrige på hvordan slanke-Pinky ser ut, og hvordan verden oppleves for henne.

Og DET har jeg nå innsett at jeg ikke klarer alene.


Jeg har plutselig skjønt hvor uendelig sliten jeg er av hele overvektsproblematikken. Jeg har båret den med meg på skuldrene siden jeg kom i puberteten og fikk en liten bulk over bukselinningen, når jeg satt. Jeg har vekselvis hatet kroppen min, godtatt den, og til tider også elsket den. Men den HAR vært en byrde, både for meg selv og i møte med verden.

Hverdagene er full av vektbyrder for en ekte tjukkas. Det er f.eks. ufattelig tungt å få kroppen med seg opp av vannet når man klatrer ombord en seilskute på en taustige, etter en svømmetur i Stillehavet. Rompa sitter bokstavelig talt fast i havet.

Ok, det er ikke en typisk hverdagsbyrde, men man vil jo være en interessant tjukkas. Og da forteller man ikke om gruen over om flysetebeltet rekker, eller om diverse fysiske besværligheter som verkende ledd, eller å ikke kunne nå rundt seg selv. Det er kjedelig shit.

Anyway...

Det er rart hvordan meninger og vaner kan snu på en femøring. Sånn var det også da jeg sluttet å røyke for noen år siden. Plutselig gikk jeg fra å være en trassig storrøyker, til å bli en ekkelt selvtilfreds ikkerøyker, som gikk rundt og unnskyldte meg for å ha stinka på mine medmennesker i alle år. Og det var en veldig interessant opplevelse å plutselig være på den andre siden av "røykebarrikaden", en ikkerøyker.

Og nå vil jeg på den andre siden av "vektbarrikaden". Så nå, nå har jeg bråsnudd på en gbp, helt uten varsel. Og den som er mest overrasket over dét er nok meg selv, etter år med motstand.

Jeg var jo bestemt på å takke nei, men jeg varslet aldri Aker i sommer om at jeg hoppet ut av køen. Og her om dagen fikk jeg brev med en operasjonsdato. Min første reaksjon var å smile. Min neste reaksjon var en forståelse av at jeg smilte av lettelse.

Det føles som om jeg det siste året har  svømt over en grumsete og stri elv full, av bekymringer og potensielle farer. Og nå har jeg kommet til smult vann på den andre bredden, jeg kan puste, og jeg syns solen glitrer i det stille vannet og fuglene synger i  eventyrskogen innenfor. Og jeg kjenner at jeg skal stige som fuglen Fønix opp  mot en ny dag...
 
Heh, er jeg frelst eller hjernevasket, liksom? Neida, bare lettet og glad!

Jeg er for informert til å se meg blind på et mål som slank, eller tro det er en easy fix. Men jeg kjenner det er rett for meg, for jeg har smilt og hatt mer ro og glede i sjelen, enn på lenge. Selv om jeg for øyeblikket må pine kroppen med en diett på bare 1000kcal.

Noen kaller det å gi opp, andre kaller det modig. Jeg kaller det mitt valg. Og valget er tatt  - det ene punktet jeg hadde "for" vinner, and I'm in peace with it.
Wish me luck - det gjorde Grete Roedes representant, med en klem.

PS. Jeg kommer ikke til å morfe om til en gbp-blogg med diettlister og resultater.
Jeg hadde neppe skrevet dette innlegget engang, hadde det ikke vært for den forrige bloggen med samme tema - men veldig motsatt konklusjon. For, halloOo, hvor pinlig ville det ikke være om en gbp-motstanderen tok slankeoperasjon i hemmelighet og lot som om det var kun egen innsats som ga resultater.

Men det blir jo en ny del av livet i nummer 50, så noe blir det vel...

 



torsdag 11. oktober 2012

Siste smak av sommer.

Jeg er alltid på etterskudd med noe, husarbeid, hagearbeid, julekort, you name it. Og nå er jeg også på etterskudd med årstiden. Sånn bloggmessig vaffal. Inni meg har jeg allerede vår fordi jeg gleder meg sånn til den. Men det er en annen historie. Nå handler det om min siste smak av sommer, en selvdyrket og smakfull, sådann. Krokete gule smårøtter, nummer 50's variant av rotveksten som populært kalles gulrøtter.
Fangsten i terasseåkeren ble slett ikke verst, de ligner vanlige gulrøtter på farge,
om ikke form...
Og enkelte av dem hadde til og med ekstra former, som denne lille frekkasen.
Nesten som forbuden frukt, selv om det jo er en gul grønnsak...
Men så kom vinteren innom og avsluttet sommeren, med haggel og iskaldt regn
på forfrosne sensommerplanter,
og løvene (hva heter løv i flertall?) måtte innse at enden var nær for dem,
selv om de prøvde å gjemme seg under plast...
For høsten stormer fram med paletten sin. Trekronen som var mest grønn den ene uka,
...var mest gult den neste. Bare fordi det bikket over til oktober!?!

Appropos gult løv - tilbake til de gule røttene i begynnelsen av bloggen.
De jeg ikke knasket der og da, ble til suppe. Gulrot og ingefærsuppe. Smakfull, sunn og så lavkcalori at man kan ta en skål ekstra, hvis man vil og har plass. Den blir fort oppspist, for å si det sånn. Så fort at jeg ikke rakk å fotodokumentere den. Så jeg spurte google pent om å låne meg et bilde.
Men tror du ikke google også hadde spist opp suppa! Jah, så god er den faktisk...
Men til slutt fant jeg et bilde, akkurat så deilig ser min gulrotsuppe ut også.
En tallerken solskinn, faktisk, som en smak av sommer.


Jeg spår mye av den på menyen min framover...