fredag 8. juni 2012

Nummer 50c - siste kapittel

Det er  utrolig hvor engasjert man kan bli i livene til hagens ville skapninger, når man får dem på nært hold og webcam. Jeg har mistet både nattesøvn og appetitt!
Neida. Bare litt...


Til min, og sikkert Miss Kjøttmeis store glede, så kom mamma Kjøttmeis hjem for natten i går kveld, og varmet sin siste lille kylling i redet.

Ingen skal fortelle meg at småfugler ikke kan være gode foreldre.

I dag morrest var det helt tomt i nummer 50c, ikke så mye som en fjær lå igjen. Mor og barn hadde fløyet!

Vel, mor har i alle fall fløyet. Jeg er litt mindre sikker på lille Miss Kjøttmeis.
Men hun har i alle fall klart å flakse seg opp og ut av hullet i kassa, og ut i den store grønne verden i frihet.



Og da jeg satte meg med morgenkaffen min i skyggen på terassen for å våkne, så hørte jeg noen velkjente små pip.
Og riktig nok, der alle ville dyr i nummer 50 før eller senere kommer innom - nedfallsplassen under fuglemattreet, der satt det en bitte liten Miss Kjøttmeis og smakte på den frie verdens nedfallsfrø!

Jeg ble så glad at jeg skalv alle bildene ut av fokus, før jeg skremte henne inn i buskaset bakenfor med mitt blotte nærvær og gledeslyder.


Verken Rasmus Jegerpus eller Sofie Vakthund, oppdaget den lille pippipen, begge to lå faktisk inne og sov. Så jeg skyndte meg å skalke lukene, og belaget meg på å være innestengt i finværet i dag, for å gi Miss Kjøttmeis en sjanse. Og jeg kunne se mamma Kjøttmeis komme flyvende med godbiter dinglende fra nebbet, så hun var i nærheten og passet på.

Du får nok være innekatt i dag du, sa jeg til Rasmus som den neste timen gikk hvileløst og jamrende fra vindu til vindu, i både første og på loftet.

Plutselig hørtes et raslende dunk på terassen, og det var verken pippipp eller pinnsvin, tenkte jeg. Hjelp, har det kommet en hjort på besøk?

Men da jeg så ut av vinduet så jeg Rasmus gallopere i full fart mot porten, med halen i været. Han hadde hoppet ut av loftsvinduet og ned på presenningen! Makan til Houdini-katt...


Jeg liker å tenke at Miss Kjøttmeis kom seg unna og vil vokse seg stor og sterk og flyvende, og jeg kommer til å speide etter en skallete liten meisefrøken i nabolaget resten av sommeren.

Snipp, snapp, nebbe - det var meiseeventyrets ebbe...

torsdag 7. juni 2012

Fuglene har fløyet!

Hurra! Sommeren og mine eminente gartnereringsevner har gitt meg et alternativ til youghurtnøtter: selvdyrkede reddiker! 










"En håndfull reddiker om dagen,
holder nøttene unna magen"






Nummer 50's jaktkatt; Rasmus Monsen, har også herrlige sommerdager, og koser seg ute hele døgnet.
Og matmor lokker med delikatesser på gullfat, i håp om at hagens småfugler skal slippe å bli dagens rett.


Men det overvåkende blikket, og en og annen vinge nedi hagen, sier meg at det nytter ikke hvor gode godbiter jeg enn serverer.
En jeger er og blir en jeger.

Men en vakker jaktpus er det!









Kjøttmeiskyllingene i 50c aner fred og ingen fare, der de forbereder seg til 
friheten utenfor med stadige vingestrekk, tøyninger og flaksing. 
Selv lille Miss viser at hun er stor pippipp og har voksne vinger
Og foreldrene mater de sultne nebbene med insektsproteiner
for å gi dem styrke på den snarlige ferden
Når hele familien Kjøttmeis er inne, så kan man godt si det er crowded house
Tenk om de enda hadde vært en ti-barns-familie?!

Nå er det nok like før de små flytter hjemmefra, tenkte jeg mens jeg snublet i halvsøvne mot bussen i morrest. Og jaggu meg ta benyttet de ikke mitt fravær til å stikke av, nesten hele hurven! Så da jeg kom hjem fikk jeg bare se en liten Miss Kjøttmeis sitte ensom og forlatt i det nå så store redet.
Nei å nei...
Men heldigvis tok det ikke lang tid før mamma Kjøttmeis kom og vartet opp den lille, ikke helt fyveferdige, kyllingen sin.
Og har hun ikke fått nok mat før, så får hun det nå - ingen konkurrenter
men når mamma flyr sin vei...
 ...blir lille Miss Kjøttmeis sittende igjen, helt mutters alene.
Klarer hun å holde varmen i sin ikke helt fjærdekte kropp i natt?



 
Flyvetrening

Vingestreching

Crowded birdhouse

Ene og alene...



mandag 4. juni 2012

Isn't she lovely?! (del 2)

I den dunmyke lille kjøttmeissøskenflokken på (fremdeles) seks, så må jeg si at lille Miss Kjøttmeis skiller seg ut. Hun ble nok klekket sist og henger derfor etter i størrelse og befjæring, men det er også noe med blikket hennes.
Der de andres blikk sier "pip nusselig pip", der sier hennes blikk "rai ti tai tan. Og Pip"
HEY-YA, WORLD!
Men hun er en av flokken, og varmer seg ofte i mitdten
Eller nederst, når de stabler seg i pyramideformasjon
Og når det kommer til mat stiller hun seg gjerne øverst og gaper størst av alle
Eller fremst og gaper og vaier med hode og nebb for å få først, 
så hun er ikke minst fordi hun ikke får sin andel av maten
Så selv om hun er liten og rar, og har mer hvitt fjon enn svarte fjær på hodet..
så vokser hun også, og ligner på sine større søsken.
Så jeg har håp for hennes framtid også!


 
Da maten kom på besøk

 
Miss Kjøttmeis i aktivitet


 
Vaktskifte

 

lørdag 2. juni 2012

Sunt og usunt

Jeg hadde tenkt ut så fint å åpne bloggen med:
"god dag, mitt navn er Pinky, jeg er yoghurtnøttoholiker. Jeg har ikke spist en nøtt på 7 dager!"
 
Men den gang ei, min evne til å finne unskyldninger for hvorfor jeg fortjener å kose meg med denne kvasisunne kcaloribomben, svikter meg aldri. Jeg visste det allerede før jeg fikk på meg skoene for å gå til Kiwi å kjøpe selleri og ingefær til gulrotsuppa mi i går, at jeg kom til å kjøpe youghurtnøtter også...
(Det kalles selvinnsikt i min egen tjukkaspsykologi)

Men middagen veide jo litt opp i samvittigheten, tross den halve stekte middagspølsa som garnityr.

Nøttene er forlengst et smakfullt minne, men suppa har jeg to sunne porsjoner igjen av. Voldsomt kjekt å ha stående, og utkonker Fjordlands som middgsvalg på både pris og smak, anytime!


Kjøttmeiskyllingene, 28.mai (11 døgn)

Gaphalser er de i nummer 50c også. Men det er ikke rart, de vokser jo prosentvis fortere enn meg til og med, så de trenger masse mat. De sover og eter og bajser. Og skriker, på småpipppipers vis.

Men av og til er det andre som  skriker, på utsiden. Og selv med bajs i munnen satt fru Kjøttmeis å avventet den skrikende trusselen for hun bar ut søpla.












 

 

 

 

29. mai (12 døgn)


Fra den ene dagen til den neste så er de heldekket av fjon og fjær, og jaggu har de åpnet øynene også.

Ikke rart de trenger mye energitilførsel, og ikke rart de hardtarbeidende kjøttmeisforeldrene blir slitne og trenger en powernap midt på blanke dagen..



















  


30. mai (13 døgn)




Nå står de på sine egne bein og streeekker seg etter maten, som for å fortelle at akkurat jeg er den sultneste kyllingen av dem alle.

Og jeg håper i mitt stille sinn at det ikke bare er de som skriker høyest får mest.

















 

 

 

31.mai (14 døgn)

Så stor og søt, der han klatrer opp på ryggen til sine søsken for å komme øverst og først i matkøen. Og stirrer forventningsfullt etter matleverandørene.

Men... aller nederst i redet ligger den syvende, som aldri blir flyvende. Nå er de bare seks.

Jeg skulle gitt dem noen av mine youghurtnøtter, de trenger dem visst mer...