tirsdag 31. mai 2011

Det var en spennende dag for ho Sofie

Når matmor jobber så må Sofie ha nanny.
Og når nannyen ikke kan nanne, så må Sofie være med på jobb, enkelt og greit.
"Pffft, en hund klarer seg da alene hjemme", sier du?
Ja sikkert, hvis de er vant til det. Men Sofie har knapt vært lengre alene enn en Kiwitur. For ikke å snakke om at tarmen hennes er vant til å avlevere leveranser på formiddagen. Og jeg vil ikke ha bajs på gulvteppet mitt, selv om det er et dritt-teppe fra ikea.
Så, åff to work i den travle og støyende Tigerstaden for min lille bondetuppe fra landet, som er mest vant til støyen fra småfuglene i hekken sin. Masse lyd og mennesker, og en megadose sosial- og trafikktrening.



Og jammen var det godt å ha medbragt trygghet i form av sin egen campingbag.

...selv om blikket sier "owæææ, hva HAR du dratt meg med på?
Dette er IKKE skogen!"










Toget kjørte så fort at hun gjemte seg godt nedi reisebagen.

Og jeg sverger hun prøvde å putte potene inn i ørene.
 


 På kontoret prøvde hun å slumre under mors skrivebord.
og PÅ mors skrivebord.
Men selv om hun oppførte seg som en stille liten engel, fant hun aldri helt roen.
Verken til å sove eller sin vanlige formiddagsleveranse...



Så på veien hjem gikk vi innom slottsparken for å bajse.
Men hallo, man kan jo ikke bajse i Knogens hage!
Eller tisse på lyktestolper på Karl Johan, så nærme Knogens Hus

Og jeg skal si deg det, at på dette tidspunktet var Sofies bein så korte at det nesten ikke var plass til halen mellom dem...

Så hun fikk søke tryggheten i campingbagen sin igjen, og gjemme seg for den knurrende Tigerstaden. Der lå hun og knep igjen munnen og hufsa si hele veien hjem, og det var med et lykkelig bjeff hun åpnet begge da vi gikk av bussen hjemme, og leverte og leverte...


Det var en fryktelig skummel og slitsom dag asså!

Men litt gøy også...

Gå bort, sove nå...zzzzz

Mens hun endelig fant roen til å sove, så jeg tenkte jeg at hun har veldig godt av å komme seg mer ut i verden, så vi skal absolutt gjøre dette igjen, veldig snart! Kanskje gjøre det til en vane helt til hun glad og lykkelig våger å ta hele turen uten den trygge bagen sin, bajse i Knogens Hage og tisse på lyktestolpene på Karl Johan. Og la seg klappe på av alle som stopper og smiler og gjerne vil hilse på Hennes Søthet.
Så jeg tenker vi tar det som trening og gjør dette hver uke. Kanskje allerede i morgen...


atte HVA sa du sa du?!?

lørdag 28. mai 2011

Skamklipping og vissning.

Naturen går sin gang, både med og uten vår påvirkning.
Min personlige innsats på området er å skamklippe Sofie. Vel, nå var i grunnen den tovete Lurifaks-bomullspelsen en større skam, og hun føler seg tydeligvis lettet over å ha blitt kvitt den tunge vinterkåpen, skal man tolke de lettfota sprettene.

Og så har hun blitt så langbeint, bare se!









































































































































kortbeint i vinterpels
















Noen naboer har derimot bedrevet klipping som er en sjikkelig skam. Først snauklippet han skjørtene til fru Gran til en vårlig kortkort. Men tror du ikke han ha gått hen og snauklippet hele fru Gran helt bort?! Makan til treterrorist og tremorder asså...
fru Gran...?

fru Gran i kort skjørt
















Se, trær HAR følelser - det gråter!

Skogens hvitveissesong er nesten over og har for det meste visnet bort, og JEG gråter.
Neida. Joda, men bare litt... Det ER enda mai og vår, mange gode naturopplevelser gjenstår!

Men jeg lurer på hvordan naturens ende er for pinnedyr. Jeg syns fru Quizt ser litt slapp ut, hun liksom siger lett sammen ned mot bunnen. Det ser rett og slett ut som om hun er i ferd med å visne!

Ikke for det, det er fint hvis hun ikke er i full fart når jeg nå skal ta henne ut (*grøss*) for å vaske bajs og nymfeegg ut av hjemmet hennes, men jeg vil jo ikke at hun skal visne så mye at hun dør. Enda. Kanskje det hjelper å vanne henne litt?

Hva gjør man forresten med døde pinnedyr? Kremasjon faller meg inn som det naturlige valget.

"Legg et stykke ved til på peisen, dam ti dam..."

lørdag 21. mai 2011

Møt fru Quizt!

Joda, jeg vet jeg sa det for evigheter siden at pinnedyr må være faunaens mest snåle og kule vesner å ha som husdyr. Litt sånn Knerten irl, liksom. Men det var før jeg møtte et personlig.
Og det gjorde jeg i går kveld da jeg adopterte et.

Oh, why did I do that?!

Men som adopsjonsformidleren og barneskolelærerinnen sa, da jeg med skrekk i blikket vurderte å trekke meg fra adopsjonen: "ungene mine har fått hele historien og kommer til å le av deg hvis du trekker deg!"

Så da så. Nå er jeg den stolte pinnedyrmatmor.
Og jeg prøver modig å fortrenge at de viftende beina minner om en edderkopps når hun går. Noe hun heldigvis ikke gjør så mye, hun mest henger der og gumler bringebærblader mens hun rister av seg små gavepakker med egg eller bajs...
Men aller mest henger hun der og bare ser ut som en pinne med tynne kvister på, så hun har fått navn deretter. Selv om jeg vurderte å kalle henne Knerten, men det gjør alle de andre ungene. Og jeg vurderte jomfru Maria siden hun formerer seg helt uten mannlig assistanse. Hun er nemlig selvkopierende og lager avleggere, weird...

Anystreet, møt nummer 50's nyeste innbygger; fru Quizt!
(Innimellom bringebærbladene befinner det seg også noen nymfe-avleggere på størrelse med øyevipper...)
Sofie hilste ivrig men skeptisk på det nye medlemmet av familien, men mistet fort interessen.

Så nå får tiden vise om fru Quizt blr en permanent ny gren på familietreet i nummer 50, eller om det blir hengt opp en lapp på Kiwi om at en kvist søker nytt tre. Eh, hjem.
Noe jeg må hvis jeg ikke takler å ta henne og nymfebarna hennes ut for å vaske ut bajs og egg...


Ute i 50C i pæretreet er de forlatte kjøttmeiseggene fjernet og fuglekassa litt ombygd. Kamera har kommet høyere opp og blitt "skjult" bak en plexiglassplate for å dempe lyden fra det.

Og eggene som aldri ble klekket å slik ut - så vakre!

Og pæretreet har fått sidt skjørt som beskyttelse mot nærgående og skumle kattepuser, så nå er alt i stand og klart for nye rugende gjester i 50C.
"Komme da pippippen, komme daaa..."


Og så en siste liten historie om dyrelivet i 50 - ubudne gjester var årsaken til at ringblomstene ikke ville gro i blomsterurna!
Jeg tenkte jeg fikk tømme den og forsøke på nytt, og snudde den så opp ned for å tømme den. Og frem dukket en maurkoloni med sine ganger og egg og maur som myldret fram for å redde beibissene sine.



Note to self: husk å kjøpe maurBOMBE!
Maur kan komme seg åt skogen ut av hagen min.


           Og jeg lover til gjengjeld å ikke tråkke på dem når jeg kommer ut i skogen...


søndag 15. mai 2011

Trist som faen - en tragedie i nummer 50C...

Naturen er brutal og livet er sårbart, så lite skal til for å forstyrre den fine livsveven.

Familielivet som hadde startet i nummer 50C, i fuglekassa i pæretreet, er over. Herr og fru Kjøttmeis har forlatt redet, og noen i min husholdning har skylden. Aller mest meg som ikke hadde gjort nok for å beskytte den lille familien... *sukk*

Begynnelsen på slutten startet på fredag den 13.
Jeg hadde selv overlevd denne skumle dagen ute i verden, og kommet meg hjem til tryggheten og livet mitt i nummer 50. Og jeg hadde til min store glede endelig fått tatt bilde av både mor og far Kjøttmeis sammen, da han kom på en av sine lynkjappe snackleveringer. Se så søte de er...

Og så, mens jeg lagde en etterlengtet middag på kjøkkene, så hørte jeg leven gjennom cammen. Det skrapet i mikrofonen og skjæra skrallet og kjeftet. Ikke visst jeg at de var småfuglenes natteravner. Og like etter ble en annen lyd fanget opp av mikrofonen: "mjæuæuæuuu" - The Cat is in the Tree!!!
Jeg løp ut for å jage Rasmus Monsen som var på jakt, men jeg lo litt også for man er da stolt av sin lille villkatt. Så jeg tok bilder mens jeg jagde han hviskende, for å ikke skremme pippippene mer enn nødvendig. Og fikk surret en foreløpig katteblokkering av presenning rundt trestammen.
*sniff sniff* det lukter middag nerri her!
Attehva? Jeg gjør ikke noe galt, jeg bare sitter her og ser på utsikten over hagen min..
Oki da, hvisomatte det betyr så mye så kan jeg vel gå ned...
But remember - I am ScaryCat, og jeg ruler nummer 50!

Vel inne kunne jeg sjekke ståa inne i fuglekassa med å svinge cammen mot alle hjørner. 
Ingen døde småfugler, og bare et egg på avveie og en liten fjær.
Og hvem kan vel klandre en søt liten utekatt med alle jaktinnstinktene i behold.
Det er naturens gang, og tross alt var alle like hele, it's still hope...
I skumringen kom mor Kjøttmeis tilbake og rugget seg godt på plass på de 7 eggene som fremdeles lå i redet.
Men så falt natten på, og jeg regner med at Rasmus var innom og skremt rugeren igjen. For da jeg våknet og slo på skjermen så jeg bare et tomt rede med ensomme egg i. Og jeg måtte foreta flere sikringsjusteringer i løpet av dagen, for Rasmus fant veien opp i treet, igjen og igjen.

Når jeg endelig skjønte hvilken rute han tok opp så var det nok for sent, mor og far stolte ikke lengre på tryggheten. De var innom treet og tittet inn i kassa og skvatret litt, flere ganger. Men til slutt forlot de nummer 50 C og eggene sine...
Og når mørket senket seg var eggene fremdeles alene og kalde og ganske sikkert livløse...

Jeg innrømmer det gjerne; frua i nummer 50 A gråt en liten skvett for de små fjærballene som aldri skal komme ut av skallet sitt...

I dag er det like stille, hører bare regnet som faller på fuglekassa. Håper mor og far Kjøttmeis har startet på nytt kull i et tryggere rede. Og i dag skal eggene fjernes og kassa sikres litt bedre, så kanskje kommer et annet fuglepar og flytter inn og starter en familie. Kanskje svarthvit fluesnapper, for de legger ikke eggene sine før i slutten av mai.

Men i dag har jeg spist kokte egg til frokost.
Jeg vurderte et lite øyeblikk om det var litt makabert av meg, men er det søndag så er det egg, så det. Life goes on, om det enn kan være trist som faen...

lørdag 14. mai 2011

Endelig helg!



Akkurat som Pippi Langstrømpe begynte på skolen for å få skoleferie, så har jeg begynt å jobbe for å kunne si; "endelig helg!"

Neida... Joda... neida.






Det mest traumatiske med å begynne å jobbe igjen, er selvsagt å stå opp så ukristelig tidlig. Selv Sofie peip og pistret fra jeg kom ned fra loftet i halvsøvne, til jeg gikk ut døren i halvsøvne. Mulig det var fordi jeg selv peip og pistret av trøtthet...?
Neida... Joda... neida.

På toget, som faktisk gikk på tross av at det var fredag den 13, kom jeg på noe jeg har glemt siden sist jeg tilbrakte en morgentime med å reise til jobben; jeg blir så innmari tissatrengt!

Så der satt jeg og vurderte mine muligheter for å rekke en toa før jeg kommer frem. Og i det jeg kjente at knipemusklene var i ferd med å gi tapt (og vaffal ikke ville holde helt fram til jobb) så jeg et wc-skilt foran nesen! Do på toget jo - genialt! Kan ikke beskrive lettelsen!




Avslappet og fornøyd steg jeg av på Nationaltheatret, og der husket jeg hvorfor jeg ikke liker den laaange undergrunnsstasjonen med laaange utganger i begge ender; hvilken vei skal jeg gå lissom???

Jeg tok en råsjangse og den veien med tusenmetersrulletrapp opp til dagslyset, noe som viste seg å være riktig valg.

Vel oppe på overflaten svingte jeg til høyre - noe som viste seg å være galt valg.




"Att og fram er like langt", tenkte jeg da jeg omsider fant og besteg trikken med rett nummer - men som kjørte i feil retning... Akk.


Jeg gikk av på neste stopp og tuslet tilbake for å finne rett trikk, mens jeg ringte til min splitter nye jobb for å fortelle at jeg hadde rotet meg bittelitt bort og dermed kom ørlite for sent (og svett) på min første arbeidsdag.
"det er jo fredag den 13...eh he he..."
(True story)


Men da jeg gikk ut døren etter endt arbeidsdag var det med et stort smil - jeg liker min nye arbeidsplass og kollegaer og sjefer. Og kan nesten ikke vente til å gjenta det hele på mandag, men da med jomfruturen og den alltid litt vanskelige førstedagen bak meg.
Good feelings.

onsdag 11. mai 2011

Til vanns og til by'n og i toppen av et tre

I nummer 50 C, i toppen av pæretreet, går livet sin gang. Mamma Kjøttmeis jobber hardt for neste generasjon kvitrende fjærballer til berikelse av hagens fauna. Hun snur og vender på sine små babypakker, og forlater dem ikke lenge av gangen nå. Så jeg tipper det modnes i lynfart innenfor skallene. Pappa Kjøttmeis lever herrens glade dager, men han prøver å komme inn i vanen med å bringe føde hjem til familien sin, og stikker innom med en liten nebbfull i hytt og ne.
Mamma Kjøttmeis har "landet" på 8 egg som det ruges ivrig på
men rugger seg snart på plass igjen
 men ikke hele tiden, hun må ut å spise og drite












og sovner gjerne på hodet. Tror den egg-gropa er dyp...


Ytre promenade


Indre bygård














I A feires det at livet på dagtid framover skal tilbringes med en annen utsikt enn Nummer 50, nå kan edlere arkitektur inne i Oslo nytes til og fra jobben. Krysser fingrene for at NSB er samarbeidsvillig, for det fortjener jeg.
Og det er så jæhæhævlig langt å gå!

Og selvsagt må de 8 ufødte i toppen av et tre, og ny jobb i by'n feires - til vanns:
med Color Line, som byr på pittebittelitt mer "klasse" til Kiel, enn Stena Line byr på med "danskebåten"...


Og nyte synet av litervis vann som
pløyes Magic'sk til side...
Stå ved ripa og kjenne havbrisen
blåse sjøluft i håret
















Vi nyter uekte italiensk gelato
Mens vi ventet på show nyter vi strawberrie daquari








Og vi lo



Og vi skålte
 for et colorfullt show på colorline
  



Men så mistet vi fokusen på showet og matet en blondine med jordbær og drakk Pina colada.


Og sendte sms'er i halvfylla.

What else is new, liksom, der blir vi nok aldri voksne...




Her skulle egentlig også vært bilder fra Casinoet hvor noen kroner forsvant, og buffeten hvor enorme mengder mat ble slukt. Meeen, fokusen lå liksom ikke på å forevige fotografisk, for øyeblikket fanget med sine fristelser...
I steden får jeg vise den vakre innseilingen til Oslo, må si jeg ser knapt noe deiligere...

Merk skotuppen som kommer lengre og lengre ut, tror jeg var på nippet til å hoppe...

Woosshh, inn i Oslofjorden
Woosshh, gjennom Drøbaksundet
Woosshh, forbi Nesoddtangen
*kadonk*, inn til Hjortneskai...
Og SÅ gikk teppet colorfullt ned for det lille evetyret til vanns...
Hjemme i nummer 50 ventet verdens vakreste hybelkanin.
Og vi to har en avtale med saksen!