søndag 27. februar 2011

En bæsj til besvær!

Alle gjøre det, selv Kongen og kjæresten til Petter Northug sitter på dassen med jevne mellomrom, og lager lukt som overdøver lavendelduften som naturlig hører hjemme på slike kloakkrum.

Jeg lover.

Men vanligvis er det ikke noe velfungerende mennesker med et stabilt sunt kosthold trenger å snakke om, eller engang tenke over. Kroppen ordner opp mens vi  tenker på noe helt annet.

Noen skriver handleliste, andre leser avisa eller stirrer opp i taket og teller fliser, mens de venter på at instinktmusklene skal gjøre jobben sin.

Jeg synger vanligvis på dosangen min (se under), og ser på vinduet som enda er dekket av hvit presenning - men det er en annen historie. Men jeg sitter altså der og ser på vinduet og tenker for meg selv at nå må jeg snart få det der gardinprosjektet ferdig...

Anyway, så skjer det da innimellom for oss alle at ting ikke går så glatt. Og mitt nye kostholdsregime fikk altså her om dagen konsekvenser av en crapola art:




















Åh fytti grisen så grinete og arg jeg var her en dag
selv ikke Johnny Depps nærvær kunne gitt meg behag
Jeg kunne bitt hodet av en gammel julemarsipangris
og skrellet lakken av en bil med en stinkende aggresjonsfis
 
For jeg hadde et problem, og det var langt i fra lite
jeg hadde sånn innmari veldig behov for å drite
Jeg gikk her med raua full, å verket og jamret og feis
men det hjalp ikke hvor mye jeg enn tok i og skveis

Det var nok alt for lite vann og for mye sunn fiber
som hadde laget en bæsj så hard og kjempediger
Den hadde sitt eget liv og var både sta og støgg
og den klorte seg fast som en usmurt xl-butt plug

                












Og jo mer jeg kreistet, jo hardere den virket å sitte
jeg kunne nesten kjenne skilleveggen bule ut i min .....
Hva skal jeg gjøre, operere avfallet ut av rassen?
jeg var redd rumpa sprakk og drittbomben knuste dassen!

Jeg reiste meg og travet rundt, tok knebøy og slo
med alle muskler mobilisert jeg satte meg atter på do
Dette blir nok min ende, dette blir nok min død!
jamret jeg og gryntet og tok i så jeg ble RØD

Men sånt ender gjerne bra til slutt, og med plopp og plask
så fikk jeg endelig født ut dritten med et skikkelig klask
Og med en stolt lite smil og verkende men tom rumperass
tuslet jeg sliten men fornøyd ut av mitt nå stinkende dass...







Hilsen MissPinky, som ligger i trening til en nærliggende framtid der dagens samtale blir om man har hatt sin avføring, og i hvilken konsistens og hyppighet den har framkommet...


mandag 21. februar 2011

Teknologiaversjon, teknofobi eller rett og slett teknolat?

Jeg har for øyeblikket hele tre viktige teknologiske oppdateringer liggende på vent, fordi jeg ikke har fått ut fingern til å montere, installere og aktivisere dem.

Og det var bare flaks at jeg fikk tatt bilde av dem, for kameraet på min antikvariske mobil virker bare ved hvert 100 trykk. Guri så mange fine bilder jeg har mistet fordi det bare sier bippiiip når jeg trykker.
Ny mobil har ligget i en skuff og blitt totalt utdatert siden jeg kjøpte den i fjor vår...

En enda eldre dippedutt på vent er kattedøren, som er så hi-tech-genial at den kan chip-avlese om det er hunden eller katten som vil inn eller ut, og kan innstilles på om den skal slippe dem ut eller ei. Veldig kjekt og ha når Rasmus Monsen finner ut at han skal på lengre natteekspedisjon, og matmor ikke vil legge seg før han er hjemme igjen fordi det er alt for kaldt for lillepus å sove ute.
Den kjøpte jeg i fjor vinter...

Og sist, men ikke minst: seriekoblet røykvarslere. En julegave som enda ligger i esken sin, til lite nytte hvis det - gudforby - begynner å ulmebrenne en natt... De jeg få opp asså!

Og når jeg først begynte å grave så dukket det opp en glemt pulsklokke og et online tippesystem som jeg aldri har fått i gang. Førstnevnte vil jeg ikke snakke om.

Sistnevnte kunne jeg virkelig trenge å fyre opp, for å få inn penger på kontoen til å kjøpe et skikkelig kamera jeg har siklet på. Vel, kanskje like greit at jeg ikke gjør det, det kameraet ville nok likevel bli liggende...
Kan røpe at nettbanken kun fantes i teorien her i huset, i flere år før jeg kom meg over den terskelen...

Er det teknologisk angst, latskap eller aversjon? Eller er jeg eldre enn jeg tror og har fallt av teknolasset?


Oh well... kanskje det rett og slett bare er at jeg syns andre ting er morsommere å bruke tid på.

som å kle voffselofsen sin i kamuflasjedrakt















og snikfotografere katten som sitter på naboens
fuglebrett og spionerer på naboen





 
og å lengte etter våren og årets første hestehov





















 
















Og å se etter vårtegn på yr.no!
Sett noe så vårlig? Fra minus og snø til plussgrader og strålende sol!
I morgen er det bare en uke til 1.mars og VÅR! *ukuelig våroptimist*


Men i heite... et rotehue har latt mobilladeledningen ligge å slenge, bokstavelig talt. Så nå rullet jeg den fast i hjulet på kontorstolen min, og den funker bare hvis jeg krampetrykker den inn i mobilen. Svarte asså... Nå jeg få pakket ut den nye gammelmobilen min - jeg venter en viktig og etterlengtet telefon i morgen!

onsdag 16. februar 2011

An unfugly moment med telefoniske konsekvenser.

Jeg føler meg ung og pen i dag.

Fordi en ny bekjent sa det til meg, en dame som har jobbet med sminke i mange år:

"hvis du lurer på hvorfor jeg ser så mye på deg så er det bare fordi jeg klarer ikke å la være å studere den sjeldne symmetrien i trekkene dine, til og med smilerynkene dine er helt like på hver side. Har bare sett maken hos Leonardo Di Caprio. Dere kommer alltid til å se unge ut."

"Hvor gammel tror du jeg er da?"

"..ut i fra huden og trekkene dine vil jeg si tidlig i tredveårene"

Takk damen, you made my day!

Du och jäg, Leo, du och jäg... bare TENK så symmetriske barn vi kunne fått!

Er det ikke deilig når sånt skjer? Man kan gå rundt og føle seg sliten og grå, og ikke verdt hundskjiten under de skeivtråkka og utgåtte vinterskoene fra 2007. Og så kommer et menneske og ser på deg og sier noe pent, og plutselig kan man tenke; "åh faen, jeg kunne sikkert blitt modell!" - og faktisk TRO på det!

I feel pretty unfugly today!



Denne hyggelige lille opplevelsen fikk meg til å love meg selv at den neste personen jeg kommuniserer med skal jeg si noe pent til.
Beklageligvis var den neste personen jeg snakket med en telefonselger. Eller kanskje jeg skulle si heldigvis, for de er jo vant til å få bare kjeft og drittkommentarer, så de burede være lett å være hyggelig mot.

"goddag, snakker jeg med MissPinky..?"
"jaaa...?"
"så fint, jeg har et strålende tilbud til deg på Østlandets Blad"
"åh, så hyggelig, det er favorittavisa mi! Få høre, fortell fortell!"
"...eh.. jo, vi har tilbud på abonnement, du betaler bare bla bla bla og bla"
"du store verden, det var et innmari godt tilbud asså! Og i motsetning til mange andre telefonselgere så har du en skikkelig varm og hyggelig stemme som gjør det så trivelig å høre på tilbudet som du la fram på en så forståelig og betryggende måte!"
"eh, hehe, jaha det var jo fint å høre, så da sier du ja takk til tibudet da?"

Ålreit, her hadde jeg jo malt meg inn i et hjørne med mine gode intensjoner, nå var gode råd rådyre. Jeg leser nettaviser, det holder for meg. Jeg er ikke så lokalengasjert... utover de nærmeste lokalene i nummer 50.
Men jeg er ikke rådløs, så...

"nå skal du høre, fru stjernetelefonselger, jeg skal ta dette opp med min elskede når han kommer hjem, og så ringer jeg deg tilbake - hvis jeg får nummeret ditt?"
"vel, det er kanskje bedre at jeg ringer deg tilbake senere?"
"ok fint, så sparer jeg penger der også, du er jammen grei altså"
"hehe, ja da snakkes vi senere.."
"flotters - ha det!"


Til alle mine venner; de neste ukene må dere sende meg en sms først, hvis dere ringer fra et ukjent nummer, ellers svarer jeg ikke på telefonen...


søndag 13. februar 2011

En Djævelsk Rosa Blogg!

Morsdag meg her, og Valentinsdag meg der...

Jeg venter på dager for barnløse og single jeg. Men hvem skulle vel kjøpe blomster og gaver til oss, så det vil neppe handelsstanden fronte... Akk, det blir nok ikk noe av.

Så jeg får heller vente på 1.mars og den første VÅRdagen - det er MIN dag. Som jeg håper på hvert år, mens jeg forbanner kalenderverket som ikke holder løftet sitt om at våren skal starte 1.mars.

Men kanskje den gjør det i år?

Kanskje kommer 1.mars med varme vinder og varm sol, og snøsmelting som ikke fryser til is etterpå.
Kanskje kommer 1. mars med bare veier og den intense fugleskvaldringen som bare høres når pippippene flørter elskovssyke om våren.
Kanskje jeg 1.mars kan sitte ute i solen og nyte mitt lettvann i timesvis, mens jeg leser om trening?
Kanskje 1.mars byr på duftende knopper som brister, og farger som ikke er så vinterlig triste?

Og mens jeg venter på våren og mer farge der ute, så tenker jeg - hvorfor vente?    


                     Miss Pinky maler februardagen as PINK, as her name is!

Sniffekontrollør Sofie er selvfølgelig tilstede og gjør jobben sin.
                               
joa, den blanke isen glitrer vakkert,
men akk så kaldt og fargeløst..
Men med Pinkys rosa briller på,
så glitrer isen så fargerikt og vårlig!



Og se! Tujaen blomstrer magisk med den pinkyeste snø! Så vakkert og vårlig at vinteren bare må DØ!



Aaaah, det gjorde så godt i min bleke vintersjel at jeg godt kan by på en liten morkake, en ROSA morkake.

Gratulerer med dagen, alle morer rundt omkring!





Og på forskudd - Valentinshilsen til alle single der ute! Er det noen som vil gifte seg med meg??

....Anyone?

....nei?



*sukk*





Ikke kan jeg trøstespise rosa kake heller, så jeg får nøye meg med å slurpe rosa snø.

Mmmh,  rødbetslush...

fredag 11. februar 2011

Selvmobbing er vel ok?

Mitt nye trimrom i kjelleren.
(I wish)

Mine klestativ.

Jeg er den (u)heldige eier av ikke mindre enn 3 store klestativ.

Eller trimapparater, som de også kalles på folkemunne.

Det eldste er en manuell tredemølle, velsignet av den fordums trimdronningen Jane Fonda. Tidligere mitt hovedklesstativ, men den ble liksom aldri pakket ut etter flyttingen.

Dernest kom den dyre innesykkelen som aldri kommer til døra. Den HAR vært i bruk etter sin hensikt, hos naboen. Men her i huset har den vært et kjært klesstativ og poseholder - styret har plass til minst ti poser hver, makaløst!

Og så den sist innkjøpte; den fantastiske elipsemaskinen - som enda ikke har blitt montert nok sammen til at man kan henge så mye som en truse på den. For den skulle monteres opp på mitt nye trimrom i kjelleren...

Ned en skummel trapp omslynget
av farlig sentralstøvsugerSlange
I kjelleren i nummer 50, har jeg nemlig en bitteliten peisestue uten peis, men med en vedovn som ikke er montert.
Inn der pakket jeg resten av flytteeskene for foreløpig lagring til jeg var ferdig å pusse opp og klar til å flytte inn i hele huset. Og DA skulle peisestuen bli til trimrom.

That didn't happen. For late dundrer har gjerne strukturproblemer...

Så her i høst bestemte jeg meg for å innta rommet og rigge opp mine klestativ der anyway, og la de komme til sin rett uten en haug med tøy på seg - og faktisk BRUKES til det de er bygd for.

Åpningen til Torneroses trimrom,
omgitt av slyngpapp...
Vel, de ble vaffal flyttet inn i peisetrimrommet. Men siden "grodde" døråpningen igjen igjen, på Tornerosisk vis, og omgitt av slyngpapp...

For ett av problemene er det at rommet er så full av alskens som etterhvert har fylt tomrommene, at det er ikke alburom til å montere og bruke noen av disse fine klestativtrimapparatene. Og det er så støvete av murpuss og edderkoppbæsj at det vil sansynligvis være helsefarlig å begynne å pese mer enn nødvendig uten munnbind.

Dessuten, og til edderkoppenes diskresjonsglede, det finnes ikke lys som fungerer der inne. Siste forsøk på å skifte lyspære ga lys i ti sekunder.

Så prosjektet strandet på alle sine uoverkommeligheter. For late dundrer er flinke til å utsette fysiske anstrengelser...


Prikker i luften = støvengler...
Men nå, NÅ vettu, nå skal det skje! Nå skal de dårlige gode unskyldningene kaldkvæles, og rommet gjøres romslig nok for montering og rent nok til at aktiv pesing faktisk gir helsegevinst.

Nå MÅ jeg, jeg halter rundt med en dundrekropp som desperat trenger å trenes opp til den kommende våren og skogsturene med firbeinte.

Og ikke minst - jeg trenger trimpoengene til Roede-kurset!
Fem minutter rolig sykling gir trimpoeng nok til et Frimerke som gir én rute 70% mørk sjokolade!

                           Og godisnød lærer dundrekvinnen å spinne!
Sjokoladedesporadoens blikk lyser av sjokodeHUNGER

 
...når det gjelder full ferdigstillelse av trimrommet - spør meg om et år eller no...

onsdag 9. februar 2011

VGs politisk korrekte Mobbeløfte


Ok, jeg er også så politisk korrekt at jeg bryter mine prinsipper om å ALDRI si ja til noen slags facebook-applikasjon, for noe så edelt som et løfte om å ikke mobbe.

Og mene det.

For jeg skjønner den edle hensikten, jeg gjør det. Mobbing er en utbredt uting som mobberne ikke skjønner konsekvensene av og som ofrene kan få varige mén av.

Jeg har selv noen grå prikker i puppene etter en skolekamerats mobbing. Han kvesset blyfanten sin og stakk meg i de alt mer synlige tuttene mine, fordi de pekte nese av han. Ellernoesånt. Jeg tror det er derfor de ikke peker lengre, over årene har luften piplet ut gjennom hullene han stakk i dem, til de nå ligner vrengte polvotter... Akk.

D, det er din skyld at jeg har hengepupper!

Så jeg kan personlig underskrive på at mobbeoffer kan få varige mén!
 
Hvis de er ekte ofre. Jeg har sett mobbekortet bli dratt fram på diverse sosiale nettsteder som en hersketeknikk som er nesten umulig å argumentere mot, uten å selv bli stemplet som mobber.
And I don't like it, det er et misbruk av mobbekortet som igjen går utover ekte mobbeoffer fordi de ikke blir tatt alvorlig. Du vet, hvis mange nok roper ulv om enhver løse hund, så vil ingen legge merke til den virkelige ulven som sniker seg inn.

"jeg er sjåkkert"
Mullaløftet = mullamobbing...
kan ikke si annet enn LOL























Selv er jeg er så upolitisk (u?)korrekt at jeg forbeholder meg retten til å mobbe pedofile, mordere, selvhøytidelige, kvasipolitikere, sofasportsidioter, badeburka og skjeggete terrorister, hvis jeg vil.

Og folk som er så idiot at hvis jeg MÅ si noe om dem så kan det bare komme ut som mobbing. Eller bitching. Bu-føkking-hu og cry me a river.

Men siden jeg er anti samfunnsdebattering på u-informert synse-nivå, og er for kozemozete til å være slem med noen som er mindre enn meg, så mobber jeg heller meg selv. Og styrer unna de førstnevnte, for sånne blir jeg bare sliten i nervene av.

vitaminfordeling i plastbokser
Den rosa gryntegrisen Sofie IKKE fikk
For det er ingen jeg elsker å mobbe så mye som meg selv, og DET nekter jeg iallefall å slutte med! Da får jeg i det minste LITT oppmerksomhet fra meg selv i alle fall.

Så derfor mobber jeg alle mine herlige tilkortkommenheter og sære vaner. Som at jeg fordeler dagsdoser av alle mine vitaminer i små plastbokser som en gang inneholdt plasthansker i hårfargings-kit. Eller at jeg skjemmer bort vofselofsen min med så mye leker at det ser ut som om det bor et menneskebarn her.

Men framsnakking av andre liker jeg. Så jeg vil benytter anledningen til å framsnakke en hyggelig bekjent på et nettsted jeg frekventerer. Jeg etterlyste dundregodiset Extra Delight med karamell og sjokolade i forumet, for jeg finner det ikke lengre hos mine faste næringsmiddel-leverandører. Og tror du ikke damen uoppfordret gikk innom sin storhandel kun for å kjøpe og sende en nødpakke til meg, helt fra vestlandet.
Jeg må faktisk si på ekte Facebook-vis: SNILL DU, Elis!
én eske = 58 kalorusker

søndag 6. februar 2011

Jeg er min egen bestevenn.

I am Bra...
En tanke generert av facebookmisunnelse. 

ALLE på facebook har så hyggelige og aktive sosiale liv, store og elskelige familier og en mengde gode venner de er sååå glade i!

Alle bortsett fra meg, som valgte å bosette meg et sted hvor jeg ikke har andre venner i nærheten enn de som bor i mitt lille univers i nummer 50.

Så derfor er det en nødvendighet at jeg er min egen bestevenn. Det er jo det både det enkleste og tryggeste, for folk flest er jo likevel idioter med like uinteressante liv som meg.


Og jeg ER jo tross alt den jeg er oftest sammen med.


Ikke for det, å ha seg selv som bestevenn betyr ikke nødvendigvis at man alltid har noen å stole på, som bare vil en vel og som aldri svikter eller sårer. For jeg kan være veldig upålitelig når det gjelder å holde avtaler med meg selv, og jeg kan være temmelig hard og sårende i selvkritikken - jeg ER tross alt min mors datter.

Men vi jobber med saken, me and myself.
Jeg har i alle fall valgt å slå meg på lag med meg selv og være min egen bestevenn. For å holde et øye med meg selv. liksom.
Keep youre friends close but youre enemys closer.
If you can't beat them, join them.
osv.



Men ellers er jeg en ganske fin bestevenn, det er ikke noe stress liksom - ingen krav og målestokker jeg må oppfylle. Og jeg legger ikke feller for meg selv eller krever at jeg skal gjøre like mye for meg som meg gjør for jeg. Jeg godtar meg selv som jeg er, vel, mer eller mindre...

Jeg kan bli ganske lei av at jeg er sånn detaljefrik at jeg aldri blir ferdig med private prosjekter, eller for at jeg er så blind for rot at jeg ikke få båret eskene med julepynt til sine designerte lagringsplasser, eller blir så distrahert av mine egne fasinerende tanker som leder meg utenfor min oppsatte timeplan...

Men vi hygger oss i hverandres selskap, og jeg lager en knakande god søndagsmiddag til meg og jeg: svinefilet (jepp; rødt kjøtt) med lett-mumma til, akkurat sånn som jeg liker det! Takk meg, er glad i deg jeg, bestevennen min!

Friends come,
and friends go,
but I will always be there with me.

Wherever I go, there I am.



 



 (klarte jeg å ikke høres patetisk, ensom og bitter ut? Oh Lord, tror jeg må ut å lufte emo-hjernen litt...)

torsdag 3. februar 2011

Saksespøkelse i nummer 50...?

Serr, jeg MÅ ha et saksespøkelse i huset! For i formiddag da jeg dokumenterte min interessante saksejakt, så fant jeg ingen av mine fire sakser.
Men så nå, da jeg skulle hente en kniv i skuffen, så...

Vel, la meg begynne på begynnelsen. Jeg har jo mistanke om at en nyfiken ertekrok av gammel kone, huserer i huset hun en gang levde i - som nå jeg har overtatt og leter etter et liv i. Og jeg har mistanke om at hun ikke helt skjønner konsekvensene av å spenne bein for ei dundre i full fart nedover trappa/hastende inn fra regnet.
Men jeg tror hun egentlig ikke vil meg vondt, bare være "med" og leve livet hun ikke lengre har. Og jeg tror at hun driver med skøyerstreker, for ting har en tendens til å bli borte for så å dukke opp på de merkeligste plasser. Spesielt nøkler og sakser, kanskje fordi de er blanke...den lille skjæra!

Så da jeg ikke fant en eneste av mine fire sakser i formiddag, så tenkte jeg i min visdom at nå skal jeg jaggu dokumentere hva jeg ikke ser at jeg ser! Så jeg leita på hvert naturlige sted den kunne befinne seg, og tok dokumenteringsfoto av jakten samtidig.
Kjøkkenytstyrsroteskuff: her har saksene plassen sin, men der fant jeg ingen saks - men kanel!?

Bestikkskuffen - her hender det de er innom, men her var det bare en...ja du ser, makan...


































Skrivebordspennevasen, også et
naturlig saksested, men nei...
Skatollpennekurven - nope, ingen saks der heller gitt...
(Note to self - STH å få ryddet opp i papirene mine!)


Tilbake til kjøkkenet og kjøkkenbestikkvasen - neh...
(riktig, det ER julekjøkkengardinene som henger oppe enda)

Og så, den siste plassen jeg leita (naturlig nok) - DER var en saks - midt blandt sugerørene i kaffaTEskapet!
Litt stuss, men fornøyd, for nå fikk jeg i det minste klippet av... 0hva det nå enn var jeg skulle klippe. Så jeg tenkte ikke så mye over det faktum at jeg tilsynelatende er vimsete nok til å plassere en saks blandt sugerørene, som om den på noen måte har noe der å gjøre. Jeg mener, jeg har tross alt en mor som en gang satte melka i bøttekottet, så veldig rart er det jo ikke om jeg har arvet litt av den vimsingen...

Men så vet du, her i sted skulle jeg hente meg en kniv for å spise meg et eple etter treningen hos fysioterapeuten. Ante fred og ingen fare, og åpnet spisebestikkskuffen for å hente en fruktkniv. (ja tenk, jeg spiser helst mine epler oppskåret)
Og der i skuffen, blandt kniver og skjeer, lå det ikke mindre enn TRE sakser!
SE da - TRE sakser - til og med den lille som jeg ikke har sett på dager!
(Note to self: vask bort smulene i bestikkskuffen!)


Fair Dinkum - fra å lete over alt etter én saks, finne den på et odd sted, til å plutselig finne TRE sakser - jeg lever et spennende liv i MITT hus!
(hører du spøkelseskjerring, det er MITT hus, du er gjest, slutt å kødd med meg!)

Nå venter jeg bare spent på hvor den fjerde saksen skal dukke opp.
...Men jeg er ikke noe redd, jeg ER ikke det...

tirsdag 1. februar 2011

Smultringer er vel JA-mat? Ja?! Jippi!

hmmm, siden jeg har vært så flink så fortjener jeg jo...
NEEEI, vik fra meg, O' Fristende Smultring-Helvete!!!

I god Pinkysk selvmotsigende ånd har jeg i dag vært på shopping. Vel, det vel bare en som mangler shoppegenet som vil kalle kjappe ærender på apotek, dyrebutikk og hypermarked for shopping.

Men jeg var faktisk innom hele FIRE butikker før jeg nærmet meg sammenbrudd og begynte å hyperventilere.

Neida. Jeg pustet bare bitte litt tyngre enn nå.
Mer sniffet og snøftet egentlig, siden Satan sendte ut fristende dufter fra den hvite vognen utenfor...

Men den fjerde butikken var et uhederlig og unødvendig unntak - en veskebutikk! Jeg hadde da alltids klart meg med min utslitte lille H&M-veske og skrytesekken i fem år til, men det har rett og slett bygget seg opp en lyst etter noe nytt å bære alle mine nødvendige unødvendigheter rundt i.
Sannsynligvis er dette ikke engang fjorårets modell, siden den var på salg, men den har plass til Rode-bøkene mine og er svart, og det er nuk for meg. Dessuten virker den rimelig motstandsdyktig mot skarpe hundeklør på jakt etter godbiter, noe mitt forrige forsøk på long overdue fornyelse på veskefronten ikke var.

skrytesekken og gammelveska
er du ikke stolt av meg, Jane?




















...hmmm, jeg fikk plutselig en kvalmende følelse av å tilnærme meg rosablogging og material girl, og DET er ikke Pinky! Rosa i navn men ikke i gavn, og for fattig til å være materialistisk.

Så over til noe annet i full fjert! Og som overgangsbilde funker alltid en av mine firbente; nemlig min vakre og kosete lille pusegutt. Tross at han har blitt brutalt avballet, så nøler han ikke med å blotte sin silkemyke mage for kos.
Rasmus i matmors seng, klar for massiv kosing
Jeg har tenkt litt på denne livsstilsendringen som jeg mer eller mindre frivillig snublet inn i...
Jeg har fått litt samme følelsen for den som jeg hadde da jeg stumpet røyken for godt, samme året som H&M veska ble kjøpt, i 2006.
En følelse av overgivelse og berusende frihet, faktisk.
Rett og slett fordi JEG har overtatt makten over den svake Rosa, som ikke klarer å la være å putte godis og junk i sin allerede overstuffed trunk.
Svake Rosa har fått fri.
Sterke Pinky har overtatt styringen.
Begge deler gir meg glede.
Dette er gode tegn.
Jeg ikke bare prøver, jeg gjør det.
og hvem skulle vel tro at jeg har en Rosa blender...?

Anystreet, jeg (sterke Pinky) har for øyeblikket dilla på en allmektig god og mettende lunchfavoritt:

Lunch-smoothie á la Pinky

100g banan (83kcal)
100g eple (49kcal)
150g tomat (27kcal)
100g agurk (10kcal)
20g havregryn (77kcal)
2ss Ja youghurt vanilje (29kcal)
2ss Allitd Youghurt Naturell (37kcal)
1,5dl Appelsinjuice Sunniva Premium (69kcal)

Tils. 381 kcal, bare bitte litt over Roedes tilmålte 330kcal-lunch.


men altså... jeg skal ikke være direkte plagsom slankeblogger heller altså, bare så det er sagt.
Så jeg kommer ikke til å fortelle at jeg har gått ned 5,6 kilo på tre uker.
 That's one small step for Pinkys wight loss, one giant leap for Pinkys lifestyle change!



*lytter spent etter jubelbrus og lykkeønskninger*