Nå har jeg også en skjære, eller som vi sier på hemplassen min; ei sjur - noe som også er et navn vi bruker på hufsa. Altså hun der nede mellom stortærne våre.... (som om den har fjær og skriker, liksom)
Aaanyway, jeg sporer av før jeg får begynt.
Jeg har altså en skjære i lådan i drivhuset.
(For de som ikke sjønner utenlandsk; låda er svensk for kasse, jeg ble inspirert av Gubben i Lådan.)
Det hele begynte i går da jeg etter å ha gått tur med Sofie og funnet butikken til Markisemannen stengt (dæmmit), lå å slanget meg fredfylt i min terasseseng og nøt solen og kaffen og nu'et.
Plutselig så jeg en fremmed katt styrte opp og under terassegulvet. Og det ser også Sofie, som begynner en høylydt jakt for å komme seg under og jage bort frekkasen. Men siden hun også er utestengt fra for meg utilgjengelige steder, så måtte jeg jo hjelpe henne jage bort den frekke katteinntrengeren.
Så jeg tok moppen fatt, som uvisst av hvilken grunn tilfeldigvis befant seg på terassen. Jeg trampet og dunket i gulvet og sang en bort-med-deg-sang som kunne skremt fanden på flatmark.
Men i steden for å skremme den fandens katteinntrengern, så skremte jeg meg selv. For knøvelgenet mitt slo inn og jeg snublet i parasollen fra i fjor som ingen har ryddet bort, og gikk rett i dørken med et skremmende dunk og et auu.
Det vil si, takket være moppen så gikk jeg ikke like fort og hardt overende som jeg ville ha gjort uten. Jeg så den bøyde seg i sakte film mens jeg falt og falt og landet på min allerede dobbelbrekte skank.
Tummelumsk satt jeg der og tenkte fryktelige tanker om at alle gode ting er tre, så det tok noen minutter før jeg våget å teste hoven reise meg opp. Men det var bare moppen som knakk, ankelen ble denne gangen bare forslått og hoven - takk gode Jesus Kristiansen!
 |
| Anita, jeg trenger ny mopp! |
 |
| bare bittelitt hoven hov... |
Men siden den så ut til å være paralysert av skrekk og ikke viste tegn til å ville flykte i sikkerhet, så ble den lirket fram med en lang stang som den faktisk satte seg på frivillig. Vel anbrakt i lådan kunne vi se at vingene ikke så helt symmetriske ut, så diagnosen ble "skadet" og den foreskrevne videre behandling ble "vann og brød, i lådan sikret med hønsenetting." Og for å være på den sikresikre siden mot hund og katt og truende regnvær så flyttet den altså inn i drivhuset.
Og der satt den helt stille og blunker med sine sorte øyne, stakk så hodet under vingen og sovet, stakkars liten. Forhåpentligvis sover den seg frisk og fit for flight.
I dag morrest våknet jeg av at skjæremamman kom innom og snakket med avkommet sitt i sykedrivhuset, jeg håper de kan gjenforenes i det fri snart. Den lille sto over havregrøten men har spist all kattematen, og nå hopper den omkring der inne og virker kvikkere. Men den ser fremdeles litt vingeskjev ut, så jeg venter litt til før jeg slipper den løs i det brutale hagelivet. Selv om mamman og den andre ungen holder seg støyende i nærheten, så er også kattene det...
Det hører også med til historien at Sofie ble så gira av jaktinstinkt og drama, at hun sprang ned Rasmus med en tørket griselabb i kjeften som vaffal ikke HAN skulle få. Men som hun slapp lenge nok til å rive av han litt pels mens hun kom med de skumleste snerr. Så HUN havnet på glattcelle i buret sitt. Jeg sverger på at hun må ha fuglehund- og pitbullgener i eventyrblandingen som utgjør den lille mini-Amasone min.
Og sånn går no dagan i nummer 50, drama etter dyriske drama...
Jeg ønsker lille Sjurine/Sjurleif i Sykedrivhuset Nummer 50 d, god bedring, og krysser fingrene for at vingen bare er litt forstuvet og ikke brukket.
